Livets trädFöreningsnamntoplinje

Foto: DAG W. GRUNDSETH

Obduksjon gir det sikreste svaret på dødsårsak. Overlege Cecilie Alfsen på Ahus er bekymret over det lave obduksjonstallet. ( Foto: DAG W. GRUNDSETH ) 

 

Færre obduksjoner

I Norge dør ca. 45 000 mennesker hvert år. I 1985 ble det utført obduksjon ved vel 20 prosent av dødsfallene I 2006 var tallet nede i ca. 8 % obduksjoner av alle døde over to år. En stor internasjonal studie av obduksjoner i perioden 1966- 2002 avdekket 23,5 % diagnostiske feil. Andelen alvorlige feil var på 9 %. Andelen feil var lavest ved sykehus med høy obduksjonsrate.

Obduksjon

Hvorfor obduksjon? Få sikkerhet om dødsårsak og hendelsesforløpet som førte til døden. Avdekke effekt av behandling. Kvalitetssikre.Ikke krav. Pårørende kan be om, men ikke kreve obduksjon, som rekvireres av lege eller politi. Helsevesenet prøver å etterkomme pårørendes ønske, så sant det er kapasitet. Skjer dødsfallet utenom sykehus, kan pårørende ta kontakt med legen som ble tilkalt ved dødsfallet eller med fastlegen. Det offentlige betaler alle utgifter.Nekte obduksjon? Så langt som råd er, skal pårørende informeres om at obduksjon er ønsket. Pårørende kan motsette seg obduksjonen. Undersøkelsen utføres som regel første virkedag etter dødsfallet. Den kan utsettes hvis pårørende ønsker mer tid. Hva skjer?En grundig utvendig og innvendig undersøkelse av kroppen etter døden. Indre organer og hjernen undersøkes. Et mindre antall vevsbiter tas ut for mikroskopering.Legges tilbake.Prøver kan tas til analyse av medikamenter eller påvisning av bakterier. Organer legges tilbake før kroppen lukkes. Sårene synes vanligvis ikke når avdøde ligger i kisten. Selve obduksjonen tar ca. to timer.Kremeres. Hva skjer med vevsprøvene? Av og til må organer undersøkes mer grundig. Disse kan da ikke legges tilbake, men blir kremert separert. Forsinker begravelsen? Som regel har en obduksjon ingen betydning for tidspunkt for begravelsen. Får pårørende resultatet? Pårørende har rett til innsyn. Etter få dager foreligger en foreløpig rapport, som sendes til legen som rekvirerte undersøkelsen. Som oftest vil sykehuslegen eller fastlegen ha den videre kontakten med pårørende. Ved mistanke om unaturlig død (rettmedisinsk obduksjon) går rapporten til politiet, som avgjør når pårørende kan informeres. Det kan ta tid før svar på alle spesialundersøkelser foreligger. Kilde: Utdrag fra brosjyren til Den norske patologforening.
Obduksjon, eller autopsi, kjenner vi fra krimfilmer. Den litt sure patologen informerer utålmodige etterforskere om slag med stump gjenstand, kvelning og skuddsår. Patolog Cecilie Alfsen ved Akershus Universitetssykehus minner lite om prototypen fra krimseriene der hun vennlig viser rundt i slitte lokaler. Selv er hun uslitelig opptatt av yrket sitt. Den tidligere leder for patologforeningen er bekymret på pasientens vegne. Riktignok har det kommet varskorop i mer enn ti år, men nå er smertegrensen nådd, mener Alfsen. - Folk burde få anledning til å sjekke hvor mange av de døde som obduseres før de la seg inn ved et sykehus. Måten legen følger opp dødsfall på, sier nemlig mye om kvaliteten på sykehuset, hevder overlegen.

Stor feilprosent.

Det er natt, og pasienten på rom 303 trekker pusten for siste gang. De nærmeste er til stede. En ung turnuslege tilkalles. Dødsårsak skal stadfestes. Den unge legen ser i journalen: Jo, dødfallet skyldes trolig hjerteinfarkt. Skal han bringe spørsmålet om obduksjon på bane i denne vonde stunden for de pårørende? Han dropper tanken. Dessuten er en akuttpasient nettopp lagt inn på avdelingen. Han løper videre. Derfor får ingen vite at det var leveren og ikke hjertet som var den egentlige årsaken til fars død. Feilprosenten er stor når det gjelder fastsettelse av dødsårsak. Obduksjon kan gi sikkerhet. En internasjonal studie fra 2002 viste at andelen alvorlige feil ble redusert med 12,4 prosent for hver 10 prosents økning i obduksjonsraten. - Disse tallene viser hvor enormt viktig denne siste legeundersøkelsen er. Legene lærer av sine feil, til nytte for senere pasienter, sier Alfsen.

Flere årsaker.

Patologene er leger som er spesialisert i sykdomsforandringer. Deres hovedoppgave er å stille diagnoser på levende pasienter. Dette arbeidet er dels blitt prioritert på bekostning av undersøkelse av de døde. Det må være rom for begge deler, mener Alfsen. Hun hevder at den store nedgangen i dag ikke skyldes mangel på patologer, men mangel på begjæringer fra lege om obduksjon når en pasient dør. Nye rutiner har gjort det mer arbeidskrevende for legen å begjære obduksjon. Samtidig er legenes arbeidsdag blitt et kappløp med tiden. Etter nye lovforskrifter innført i 2004 skal det ikke utføres obduksjon uten at pårørende er informert om at dette er ønskelig. Legen skal også informere de pårørende om deres rett til å si nei. Samtalen med de pårørende kan føles belastende, ikke minst for uerfarne leger. For å lette denne oppgaven har Alfsen og to kolleger nylig laget en egen brosjyre til bruk for både leger og pårørende. Brosjyren er sendt til alle sykehus med patologiavdeling og finnes også på nett. - De fleste pårørende er velvillige til obduksjon når de blir forklart hvorfor det er viktig. Legen må ta seg tid til å forklare betydningen av å ha en sikker dødsårsak. Flere patologiavdelinger informerer nå også legevakt og fastleger om muligheten for obduksjon ved dødsfall utenfor sykehus. Etter slike dødsfall er jeg flere ganger blitt oppringt av pårørende som ønsker obduksjon av den døde og spør hvordan de skal gå frem. Å obdusere er å ta de døde og de pårørende på alvor, understreker Alfsen.

 

 

 

 

2006-12-30|Kontakta oss | ©2005 SFFO